Etter å ha lest «De fleste barnebøker som gis ut i Norge er ikke norske. Nå slår barnebokforfattere alarm om bokhandlenes vektlegging av «lettbent fastfood-litteratur» for barna» i Dagsavisen i dag – kom jeg på en artikkel jeg selv skrev i BT i 2011:

Barnebokens tid snart forbi ….

Barneboken dras mellom elitistiske bildebøker og kiosklitteraturen. Konsekvensen er at rosabloggerne vil ta barnebokens plass.

ROSABLOGGERNE har vært det viktigste tema i media de siste ukene fordi vi vet at de representerer den kommende maktelite i samfunnet. Rosabloggerne er dyktige unge jenter som har forstått begreper som markedsføring, påvirkningskraft og definisjonsmakt og utnytter dette til det fulle. Ære være dem for det.

SELV KUNNSKAPSMINISTER Kristin Halvorsen (SV) har forstått viktigheten av digitale medier og ønsker å bruke blogging som arena for norskundervisning. Den stor taperen er barnelitteraturen som ikke har klart å tilpasse seg den oppvoksende slekt, nemlig de digitalt innfødte, men har utviklet seg i så ulike retninger at begrepet barnelitteratur på enkelte typer «barnebøker» ofte blir misvisende. Maktforskyvning fra bok til blogg, fra forfatter til rosablogger vil være den største utfordringen på litteraturfeltet de kommende årene.

BARNELITTERATURENS utvikling slites mellom to ytterpunkter, hvor på den ene siden åndseliten har fremprovosert en utvikling av den elitistiske bildeboken hvor hovedvekten er å tilfredsstille kravene fra «kunstnerne» og hvor målgruppen, nemlig barnet, er underordnet. Det andre ytterpunktet kommersialismen, hvor enkelte forlag velger å oversvømme markedet med masseprodusert «kiosklitteratur» for barn, fremstår som en bevist forsøpling av kulturarven. Og midt mellom ytterpunktene finnes den «grensesprengende litteraturen» som har uthulet barnelitteraturfeltet hvor forfattere bruker litteraturen som en terapeutisk søppelkasse kun for å tilfredsstille egne behov, noe som får produktet til å fremstå mer som et selvmotsigende selvutleveringsprosjekt for forfatteren enn som barnelitteratur.

Jeg mener at konsekvensen av utviklingen blir at rosabloggernes gjennom sin formidlingsevne og ubegrensede selvtillit vil ta barnelitteraturens plass hos de unge.

DET FINNES MYE forskning vedrørende barnebokfeltet. Men for meg fremstår forskningen som så detaljorientert, hvor kompliserte analyser av enkeltverk er sentrale, at helhetsperspektivene for barnelitteraturen blir borte. Fagfeltet barnelitteratur har aldri utviklet en egen forskningsteori og bygger derfor sine forskningsresultater på teorier fra andre forskningsteorier (i all hovedsak minoritetsteorier). Dette er uheldig av mange årsaker, men viktigst er at barnebokens grunnleggende teoretiske fundamentet, forklaringsevne og egenart ikke eksisterer. Derfor er det så lett å erstatte barneboken.

DEN SENTRALE utfordringen for barnelitteraturen har vært det skjeve maktforholdet mellom forfatter og leser. Boken har alltid vært på de voksnes premisser. Mens de digitale medier nå åpner for en maktforskyvning fra forfatterne til målgruppen, den unge, gjennom mediet blogg fordi en blogg i motsetning til boken er lett tilgjengelig, styrt av og ikke minst tilpasset målgruppen. Kanskje nettopp derfor er det også nærliggende å mene at vi bør få en debatt om skribentens alder og opprette en øvre aldersgrense for skribenter av barne- og ungdomslitteraturen.

LA BARN SLIPPE å lese bøker hvor tematikken og historiene er fra forrige århundre, indoktrinering av Pippi Langstrømpe i generasjoner kunne ikke annet enn å gi definisjonsmakten til de unge. Så vi ikke det komme?