Stikkord

, , ,

uroens

Fordyper meg i Uroens bok og drømmer meg tilbake til den gang da også jeg var i Lisboa. Bør leses av de fleste.

En uhørt estetiker
Uroens bok åpner med en henvendelse til leseren der en sørgmodig forteller benekter at han har noe å si oss: «Jeg gir deg denne boken fordi den er vakker og verdiløs. (…) Jeg har lagt hele min sjel i denne boken, skjønt jeg tenkte ikke på den mens jeg skrev, bare på meg som er trist og deg som er ingen.» Likevel har denne melankolikeren Bernardo Soares valgt å tale til oss gjennom 425 fragmenter som brer seg over 450 sider i en manisk, feberhet og poetisk monolog. Selvopptatt, og samtidig selvutslettende, utforsker fortelleren sitt sjelsliv, sin hverdag på kontoret, sin lengsel etter kjærlighet, men også sin redsel for kjødet og verden utenfor vinduet. Hovedpersonen i Uroens bok har vendt seg vekk fra samfunnet og bekjent seg fullt og helt til litteraturen. Har vi så noe å lære av en innadvendt, selvopptatt kontorist?

Intervju med Christian Rugstad om Uroens bok
Av Siss Vik

Siden Uroens bok er en såpass spesiell bok, tror jeg vi må begynne med å klare litt opp i noen helt enkle premisser, Christian Rugstad. Allerede i spørsmålet om hvem som er forfatteren støter vi på komplikasjoner. For Fernando Pessoa selv ville sagt at det ikke er ham selv, men en viss Bernardo Soares, som har forfattet Uroens bok. Hvem er det da egentlig som har skrevet denne besynderlige boken?

Mye av det Fernando Pessoa skrev, skrev han under det han selv kalte heteronymer. Et heteronym er mer omfangsrikt enn et pseudonym, for det rommer ikke bare et navn, men en personlighet og en biografi. Han skapte over hundre i alt, men det er tre som er viktigere enn alle de andre: Alberto Caeiro, Ricardo Reis og Álvaro de Campos. Alle disse er svært forskjellige som typer, og det hendte at Pessoa spilte dem ut mot hverandre. Pessoa selv kalte «Bernardo Soares» for et halvheteronym – «en svakt forkrøplet utgave av min egen personlighet.» I Uroens bok leser for eksempel forfatteren et dikt av Alberto Caeiro, og liker det han leser.

Så var det sjangeren. Det er en merkelig bok, dette. Jeg vet ikke engang hva jeg skal kalle den: roman, filosofisk undersøkelse eller dagboknotater? les mer: