Min siste art i bok og bibliotek …..  «Styrk leseferdighetene ved å legge ned folkebiblioteket» 

Jeg har den siste tiden vært opptatt av et tankeeksperiment «trenger vi folkebiblioteket?» Jeg har kommet til at eksistensgrunnlaget til folkebibliotekene i Norge i dag ikke lenger er tilstede. Det er mulig jeg tar feil, men slik jeg ser det så har folkebiblioteksektoren utspilt sin rolle, mulighetene for å styrke sektoren er nå forbi. Mulighetene har vært der uten at sektoren har grepet fatt i dem. Fascinerende, om ikke annet.

For meg som lesepolitiker er det kun en ting som er viktig og det er å styrke leseferdighetene i befolkningen. Jeg har lenge trodd at folkebiblioteksektoren var den riktige sektoren til å kunne hjelpe de av befolkningen som trengte hjelp til å styrke leseferdighetene. Hvordan kunne jeg ta så feil? At Kulturdepartementet vedtar og iverksetter et Leseår hvor hovedmålgruppen skulle være voksne som leser lite, at det bevilges millioner av kroner til prosjektet uten at man i ettertid kan se noen varige endringer overfor den gruppen tiltakene var tiltenkt gjør meg egentlig bare trist. I Danmark er man opptatt av leseutfordringene, media skriver om det, og man har annerkjent den resurssen mennesker som i utgangspunktet ikke kan lese blir for samfunnet når de får tilpasset opplæring og lærer seg å lese, og ikke minst har man forstått at ved å lære blant annet ordblinde å lese så sparer man samfunnet for miliarder av kroner hvet år.

De siste årene har jeg brukt mye tid på å forstå systemet, finne ut av hvor makten befinner seg og ikke minst lest statlige dokumenter i håp om å kunne påvirke utviklingen slik at alle som ønsket det kunne lære å lese. Det er først nå jeg har erkjent at vedtak vedrørende lesepolitikk som besluttes i kultursektoren har liten verdi. Dette er en erkjennelse som gjør at jeg ser etter alternative løsninger på å styrke ferdigheten å kunne lese for den enkelte.

Lesepolitikk

I vår ble stortingsmeldingen nr 18 «Læring og fellesskap» – tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov – utformet av kunnskapsdepartementet vedtatt i Stortinget. I meldingen kan vi lese at «Det norske utdanningssystemet er felles for alle og binder oss sammen. Kompetanse er samfunnets viktigste ressurs. Derfor er satsing på barnehage, utdanning og forskning noe av det viktigste vi som samfunn kan gjøre og noe regjeringen prioriterer svært høyt»

Forskningen er entydig, tidlig innsats er nøkkelen til å lykkes og hele fire av fem lesesvake elever kan bli kvitt problemene sine hvis de får hjelp i løpet av de tre første skoleårene. Kunnskapsministeren mener derfor at Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og statlig spesialpedagogiske kompetansesentre skal samarbeide tettere med skoler og kommuner for å bedre leseferdigheten i befolkningen. Det er med andre ord kunnskapsdepartementet alene som har ansvaret lesepolitikken i samfunnet.

I innst. 50 fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen blir det påpekt at det er «ønskelig at det på skolenivå bygges opp mer spesialisert kompetanse på de vanligste former for lærevansker som f.eks. lese-, skrive- og matematikkvansker». Det blir for meg påfallende at folkebibliotek, leseåret eller leseløftet ikke er nevnt i det hele tatt i utformingen eller behandlingen av st.meldingen nr  18 om «Læring og fellesskap». Jeg undrer meg på hvorfor folkebiblioteksektoren anser dette for ikke å være viktig og hvorfor at man velger å holde seg borte slik at man definere seg ut av barn- og unges læringsvilkår? Er det da annet å vente enn at f. eks rådmannen i Bærum foreslår å si opp alle skolebibliotekarene i grunnskolen og ungdomsskolen, når folkebiblioteksektoren til en hver tid må definere sin plass i samfunnet etter at de fleste beslutningene er tatt.

Styrk leseferdighetene ved å legg ned folkebiblioteket

Lesemønsteret i befolkningen har vært i endring i lang tid, vi kunne allereie i St.meld. nr. 23 (2008-2009) Bibliotek – Kunnskapsallmenning, møtestad og kulturarena i ei digital tid – lese om at folkebiblioteksektoren ville møte utfordringer. « Nye formidlingskanalar vil etter kvart kunne føre til nye lesemønster og lesevanar også i Noreg, noko som kan verke inn både på bransjen og på biblioteka. Dei fleste vanlege bibliotekbrukarane i Noreg må enno besøkje biblioteket in persona for å låne bøker» 

Slik jeg ser det vil to ulike grupperinger prege lesemønsteret i tiden fremover, og fellesnevneren for dem er at de ikkje leser bøker. Den ene gruppen er de som ikke kan, den andre er de som ikke vil. Med andre ord vil færre og færre ha behov for et folkebibliotek. Og hva skal vi med folkebibliotek? Kun til å oppbevare bøker?

I dag bruker vi blant annet 1,25 milliarder på netto driftutgifter til folkebibliotekene i Norge. Kanskje det var på tide å reflektere over om utgiftene til folkebiblioteksektoren samsvarer med å oppfylle de forventningene som implisitt ligger i samfunnsoppdraget til sektoren? Eller om det finnes andre meir samfunnsnyttige måte å styrke leseferdigheten for de midlene?

I Sverige er en trend i tiden å snakke om å legge ned folkebibliotek, tidligere har det vært politikere lengst ytterst på høyresiden har hatt monopol på dette standpunktet, nu ser vi at flere og flere forfekter dette synet, både forskere og tidligere biblioteksympatisører. Det er med andre ord blitt legitimt å snakke om å legge ned folkebibliotek.

Du er fæl! 

Jeg holdt et foredrag for biblioteksjefer og bibliotekansatte i Agder hvor  jeg snakket om å styrke leseferdighetene ved å legge ned folkebiblioteket. Den første umiddelbare reaksjonen var fra en i publikum «du er fæl, bare helt fæl». Det kan godt være at jeg er det, men jeg mener at det er bedre å være i forkant å si noe om utviklingen og dermed kunne være med å påvirke den, enn å sitte stille å se at en hel sektor blir nedlagt.

Det er mulig, klart det, at mitt tankeeksperiment «trenger vi folkebiblioteket?» ikke holder vann. Men jeg velger å se på muligheten til å forandre bibliotekstrukturen i kommunene, og velger å påpeke viktigheten av at sektoren selv er med på endringene slik at endringene er basert på analyser, erfaringer og planlegging fra sektoren selv.

Og i kveld tok jeg det første skrittet for å styrke leseferdighetene i min kommune fra kommunestyrets talerstol ….