Det var en gang en liten blå  Solabu som hoppet fornøyd omkring i den flotte kommunen sin.

-Se på meg, ropte hun, der hun gikk i den fine blå kjolen sin. –Jeg er heldig, for jeg bor i en rik kommune, og jeg har masse penger i banken, dessuten har jeg Norges laveste skatter og avgifter!

Mens hun hoppet i vei, kom hun forbi en skole. Den sto der nedslitt og forfallen, vinden blåste gjennom de knuste vinduene og grener slo mot det hullete taket.

–          Hvorfor er du så nedslitt og stygg? spurte den lille blå Solabuen. I denne flotte kommunen må vel du også være fin? – Skolen ristet på de løse takplatene sine. – Kommunen har jo ikke penger til lærere eller til vedlikehold, sa den.

–          Men vi har jo lave skatter og avgifter? sa den lille blå Solabuen.  Skolen nikket dystert. Derfor er det ingen penger igjen til meg, sa den trist. 

–          -Det var rart, tenkte Solabuen og hoppet videre. Etter en stund kom hun forbi et gamlehjem. Der inne satt det mange mennesker tett sammen, og de som hjalp dem, smilte så godt de kunne mens de løp til og fra.

–          Hvorfor løper dere så fælt? spurte den lille blå Soalbuen. – Fordi kommunen har så lite penger at det ikke er nok folk på jobb, sa en av de som løp forbi. – Derfor blir det så mye å gjøre for oss andre, sa en annen. – Men jeg trodde vi hadde mange penger? Sa den lille blå Solabuen. – I lommene til folk som bor her, ja, sa den tredje som løp forbi.

Den lille blå Solabuen tasset sakte videre. Dette skjønte hun ingenting av. Den rikeste kommunen i landet har ikke råd til barn og gamle? Den lille blå Solabuen satte seg ned. Foran henne lå en stor, flott bygning. Den strålte og skinte i gull og edle stener, så hun nesten fikk vondt i øynene. – Hvem er du og hvorfor er du så flott? spurte hun. Jeg er en Næringseiendom, svarte bygningen. –Jeg tjener masse penger. – Men hvorfor er du så fin og alt annet så slitt og trangt, spurte den lille blå Solabuen. – Fordi jeg får lov å være her og tjene penger gratis, jeg behøver ikke dele med noen! lo Næringseiendommen stygt.

Den lille blå Solabuen holdt hendene for ørene og løp nedover veien. Plutselig hoppet det et troll ut i veien. Den lille blå Solabuen skrek høyt. – Hvem er du! ropte hun. Mens hun så på, forandret trollet seg til en liten kanin. – Jeg er Eiendommskatten, sa kaninen. – ÅH! Deg har hørt om! Du er farlig! ropte Solabuen. Du stjeler alle pengene og øker de lave avgiftene våre!  – Kaninen viftet med ørene. – Folk sier at jeg er farlig for de tror jeg skal tømme lommebøkene deres, men egentlig tar jeg bare penger fra Næringseiendommen og gir til skolen, de gamle og alle andre i kommunen som trenger det. – Da blir jo dette en flott kommune å bo i for alle, så flott! ropte den lille blå Solabuen i det sola gikk ned over fjorden og farget den fine kjolen hennes rød.

Av Kitty Farifteh