«Og forresten”, sa hun og strålte opp med hele det fregnede ansiktet sitt, “forresten skal jeg si dere at i ”Maktens pluttifikasjon” er det ikke et menneske som snakker sant. De bare lyver hele dagen. Begynner klokken sju om morgenen og holder på til kvelds. Så hvis jeg skrøner litt av og til, så kommer det bare av at jeg har vært for lenge i ”Stavanger”. Vi kan vel være venner for det?”  (Fritt etter Pippi Langstrømpe)

Den Nye barnelitteraturen trenger et paradigmeskifte, fordi det ikke lenger er noen tabuer å bryte, fordi ingen leser den, fordi den gjentar seg selv til det kjedesommelige, fordi klassikerne blir vi aldri kvitt, fordi den omgis med så mange myter, og hvem skriver barnebokforfatterne for da? Seg selv?

Men jeg tror at ved å bruke litteraturens velkjente virkemidle, provokasjon, bør det være enkelt å løfte barnelitteraturen til noe annet. Det skal ikke mer til enn å skrive boken ”Pippi – min kamp” og kalle det et performativt og pågående kunstverk, helt i Knausgård media-ånd, selvfølgelig. Overskriftene som  ”Pippi – Min kamp er skrevet og levert av en forfatter i ondskapens positur” ville da overskygge innholdet, som ingen ville ha lest, men skape en diskurs om grensesprengende provokasjon i den mytiske barnelitteraturverden i årevis fremover. Det tror jeg vi trenger.

Et slags manus til boken ”Pippi – min kamp” vil foreligge på Den Nordiske barne- og ungdomslitteraturkonferansen som arrangeres i Stavanger 07 – 09.02 2010. Konferansen har tittelen ”Maktens Pluttifikasjon”  og er Nordens største arrangement for barn- og ungdomslitteraturen Temaet for konferansen i 2010 vil være Makt, Klasseskille og Brytningstid.

Klasseskillet i samfunnet ødelegger den gode barnelitteraturen

Barnelitteraturen slites mellom det ene ytterpunktet hvor åndseliten har fremprovosert et barnebokfelt hvor hovedfokus er å tilfredsstille de elitistiske kravene fra ”kunstnerne”. Et felt hvor midlet er helligere enn målet og hvor målgruppen, nemlig ”barnet”, er blitt glemt. Det er ikke lenger legitimt å kalle de bøkene som produseres innenfor denne kategorien for barnelitteratur, men kanskje ”performance” litteratur er en mer riktig betegnelse?

Det andre ytterpunktet i dette kaoset er at enkelte forlag velger å oversvømme markedet med masseprodusert ”kiosklitteratur” for barn, som ikke kan oppfattes på annen måte enn en forsøpling av kulturarven. Men på den annen side vil denne type litteratur være lett tilgjengelig for enkelte klasser i samfunnet.

Barneboka har tradisjonelt vært formidlet og lest av middelklassen, noe som har ført til en opprettholdelse av klassikere som igjen har hemmet utviklingen av litteraturen. Alle forsøk på å virke grenseoverskridende har framstått som eksperimentering innenfor rammen av middelklassens dannelsesbegreper. Det litterære klasseskillet som vi i Norden har vært forskånet er kommet. Overklassen har begynt å lese barnebøker. Hvor de før leste klassiske verker fra litteraturhistorien for sine barn, leser de nu barnebøker, og da bildebøker spesielt. Bildeboken er blitt et statussymbol for den intellektuelle mor. Forutsetningen for å kunne fremstå som del av samfunnet elite er å kjenne til de ypperste avant-garde utgavene av ”performance” litteraturen, da også gjerne kjøpt på et kunstmuseum,.

Konsekvensen av elitismen, kommersialismen og dannelsesreisene tror jeg blir at det ikke lenger er plass for den gode barnelitteraturen. Den gode barnelitteraturen vil forsvinne, fordi barnebokfeltet er blitt så fragmentert at helhetsperspektivet, som har vært å utvikle den gode litteratur for barnet, er blitt fraværende.

Aldersgrense på barnebokforfattere?

Utviklingen i de ulike nordiske land kan tyde på at barnebokfeltet går i meget forskjellige retninger.  De nyeste trenden i Norge er blant annet at skribenten bruker barneboksjangeren som en bevist terapeutisk søppelkasse kun for å tilfredsstille egne behov og som får produktet til å fremstå mer som et selvmotsigende selvutleveringsprosjekt for forfatteren enn som barnelitteratur. At forlagene utgir slike bøker som barne- eller ungdomslitteratur, når det helt tydelig fremkommer at tematikken og boken forventer en voksen forforståelse, kan kun ha en sammenheng med at forlagene spekulerer i de økonomiske fordelene dette gir. .En annen utfordring er at skribentene ikke lenger tør å vedkjenne seg sitt verk og skriver under pseudonym for å skrive tekster som provoserer, engasjerer og ikke minst ironiserer overfor samfunnsutviklingen.

I Sverige skjer det lite, barnebokfeltet fremstår i dag som tradisjonell og kjedelig. Forfatterne opplever å bli sensurert av unge redaktører som dyrker nymoralismens ideer istedenfor litteraturen. Når forlagene i økende grad er moralistiske overfor teksten, ved å sensurere bort ord og uttrykk som redaktørene mener kan støte barna og ikke minst dyrker barneidyllen fra forrige århundre, er vi kommet langt bort fra litteraturens egenart.  I Danmark derimot preger temaer som vold, sex og dop ungdomslitteraturen skrevet av unge forfatterne. Forfattere som tør og vil noe, forfattere som tar målgruppen på alvor. Derfor er det nærliggende å mene at vi bør få en debatt om skribentens alder og opprette en øvre aldersgrense for skribenter av barne- og ungdomslitteraturen. La barn slippe å lese bøker hvor tematikken og historiene er fra forrige århundre.  

Velkommen til Stavanger i 2011

Uansett hva jeg måtte mene om barnelitteraturen er du velkommen til Stavanger. Til tre dager med et eldorado av debatter, dialoger, opplesninger, foredrag, workshops og konferansebibliotek med deltakere fra i alle fall Norge, Sverige, Danmark, Belgia og Nederland. Målsetningen med konferansen er å synliggjøre alle sidene ved barnebokfeltet, og gi feltet et fortjent løft.  Velkommen.