I dag lanseres en ny biografi om Astrid Lindgren, en bok rettet mot ungdom. Biografien inngår i Ikon-serien til Gyldendal, som er en serien om det 20. århundres største forbilder, skrevet av forfattere som gløder av engasjement. 

Barnelitteraturen som en terapeutisk søppelkasse?

Boken ”Astrid Lindgren” gi et bilde av den sterke historien om verdens mest elskede barnebokforfatter og er skrevet av Guri Fjeldberg. Boken åpner med en meget personlig og sterk historie fra Guri Fjeldbergs eget liv, en historie om incest, om tilgivelse og om å angre.

”Slektas pedofile mester lå her og var glad i meg og innrømte at han burde oppført seg annerledes. – Jeg skjønte liksom ikke at du kunne ta skade av det. Nærmere noen unnskyldning kom jeg aldri. Jeg var kommet for å fortelle hvor glad jeg var i ham. Hadde øvd i bilen. Jeg er glad i deg. For jeg var det – også” (Sitat fra boken).

Innenfor barnebokfeltet er en av de nyeste trendene i Norge at skribenten velger å bruke barneboksjangeren som en bevist terapeutisk søppelkasse kun for å tilfredsstille egne behov og som får produktet til å fremstå mer som et selvmotsigende selvutleveringsprosjekt for forfatteren enn som barnelitteratur. At forlagene utgir slike bøker som barne- eller ungdomslitteratur kan vel ha en sammenheng med at forlagene spekulerer i de økonomiske fordelene dette gir.

Villedende markedsføring?

Boken kommer til å bli lest av mange. Hvem vil ikke lese om Astrid Lindgren og hennes liv? Men får leseren det leseren forventer, en historie om Astrid Lindgren? Eller vil Fjeldbergs gripende historie overskygge boken innhold?

Tre generasjoner har et forhold til litteraturen som Astrid Lindgren skrev. Hennes litterærefigurer nevnes stadig som forbilder, både for statsledere og ikke minst av den menige mann. Vi har alle ulike referanse til Astrid Lindgrens forfatterskap. Men var det virkelig nødvendig å tilføre et incestuøst – element til vårt ikon? Hvilke intensjoner har forlaget med å gi ut en slik bok?

Respektløst?

 I denne boka får vi nye detaljer fra Astrid Lindgrens vanskeligste år. Forlaget markedsfører boken på en følgende måte ”Astrid Lindgren snubla ut i voksenlivet etter å ha blitt gravid med sjefen, og mente det var grunnen til at hun endte som en av verdens mest prisbelønte og elskede barnebokforfattere”

Astrid Lindgren hadde et stort hjerte for de svake i samfunnet, det viste hun med sitt sterke politisk engasjert, men hun vernet alltid om sitt privatliv,

Hun utleverte aldri seg selv, det var viktig for henne å ha en privatsvære. Jeg undrer meg derfor på hvorfor forlaget velger å overse Lindgrens ønske om å bevare sitt privatlivet privat,  og velger å utgi en bok hvor man kommer med et personlig tilsnitt fra en beundrer og  utlevering av Astrid Lindgrens privatliv?

Jeg vil mene dette er et overtramp mot Astrid Lindgren og hennes minne.