I vårt klassedelte samfunn produseres det nu bøker for fattige barn, slik at også de kan lese og forstå. Men bøker for fattige barn er ikke noe nytt, også dette har vi sett og hørt om før. Leste i Dagsavisen en meget givende kommentar om «Konvensjoner i litteraturen» hvor det blant annet skrives om at forfatteren reduseres til kun å være en barnebokforfatter etter en tid.

«Ofte dreier det seg om motefenomener. Marineskildrerne Frederick Marryat og senere C.S. Forester var blant sine tiders mest populære forfattere, men kunne neppe konkurrere med sine respektive samtidige Charles Dickens og Virginia Woolf i litterær kvalitet? Eller hva med Jules Verne som science fiction-forfatter? I dag er de redusert til barnebokforfattere. Der har vi det igjen: «redusert til». Det er langt fra noen reduksjon å være barnebokforfatter, men det sier likevel noe når man skriver for et voksent, litterært publikum, for så å bli henvist til bibliotekenes barnebokavdelinger 50, 100 eller 200 år senere, kanskje til og med etter å ha vært utsatt for grove forkortelsesovergrep fra forlagenes side. Men det er en annen og svært lang historie»

‘You don’t know much,’ said the Duchess, ‘And that’s a fact.’

Den første boken jeg kjenner til som ble endret slik at også fattige barn kunne lese & forstå er Alice’s Adventures in Wonderland. «Carroll later completely rewrote the tale and called it «The Nursery Alice». It was a shortened and simplified version for very small children without the puns and irony in the original tale. It was published in 1889 with 20 of Tenniel’s illustrations enlarged and colored.»