Jeg satt på toget, i går fra København til Malmø. Jeg hadde et ønske om å møte Knausgård. Jeg har nu lest alle bøkene han har kommet ut med. Jeg har slukt dem. Jeg er kritisk til om hvor god litteratur dette egentlig er. Men vi har vel utfra min kjennskap til den litteratursmak han selv beskriver i sine bøker lest mye av det samme. Knausgård åpner sitt verk med å henvise til Proust. Jeg levde med Proust i noen år. Jeg var flere ganger i Prousts Paris, jeg bodde i samme gate. Jeg satt ofte i en park å leste. En park som også Proust omtalte som sin. Dette har preget meg og min litterære verden siden.  Jeg bekjenner gjerne at jeg aldri leste ut siste bind nr 12. Jeg har 50 sider igjen, som jeg nok aldri kommer til å lese. Jeg vil ikke bli ferdig med dette verket!

 Mange tanker gikk gjennom hode mitt da toget kom inn på stasjonen i Malmø. Hvordan ville dette bli? Kvelden før hadde jeg snakket mye med forfatteren av boken om Ingstad, som før den er kommet ut skaper mye debatt. Ingstad LYGER.

 Jeg hadde sitatet fra Lindgren “Og forresten”, sa hun og strålte opp med hele det fregnede ansiktet sitt, “forresten skal jeg si dere at i ”Litteraturens verden” er det ikke et menneske som snakker sant. De bare lyver hele dagen. Begynner klokken sju om morgenen og holder på til kvelds. Så hvis jeg skrøner litt av og til, så kommer det bare av at jeg har vært for lenge i ”klassikerne”. Vi kan vel være venner for det?”   friskt i minne. Det er fristende å skrive om historien, det er mange som gjør det. Jeg hadde vært i Malmø før, byen fremsto som kjedeligere denne gang. Jeg kom meg til biblioteket, jeg trengte åndelig ro før det skjellsettende møte.