Skriver Fredrik Wandrup i dagens Dagbla. Søte påstander man velger & komme med …. etter neste et år med «Min kamp», men hva lager man ikke en sak på … Men egentlig bør man vel si velkommen etter.  Vi som jobber med barne- og ungdomslitteratur har vært preget, plaget og ikke minst pådyttet denne type litteratur i årstider. Det er som regel menn som har et enormt behov for å være dokumentarisk, hvorpå de spriter det opp, gjerne med litt sex og sånn … noe som for meg fremstår som fri diktning …. for å gjøre det mer salgbart? Jeg velger å benevne denne sjangeren slik «skribenten bruker barneboksjangeren som en bevist egenterapeutisk søppelkasse kun for å tilfredsstille sine behov og som får produktet til å fremstå mer som et selvmotsigende selvutleveringsprosjekt for forfatteren enn som barnelitteratur» – mer om dette senere ….