Fra Kunstkritikk.no …

John Cage redefinerte musikalsk komposisjon til «organisering av lyd» og satte varige spor i musikkhistorien, og det er heller ingen grunn til å undervurdere den påvirkningen Cage har øvet på samtidskunsten. Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter er en fantastisk opplevelse, tilbyr en vidtfavnende presentasjon av Cage og et utvalg av de kunstnerne han inspirerte.

Allerede på 40-tallet viste John Cage (1912–1992) seg som kunstnernes komponist og møtte tidlig en forståelse fra det progressive kunstmiljøet, som visste å omfavne hans ideer. Dette faktum understrekes av at Cages foretrukne arena var museer og kunstsentre; hans debut i New York i 1943, med eksperimentell perkusjon, ble typisk nok avholdt på Museum of Modern Art.
Utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som først ble vist på Museu d’Art Contemporani de Barcelona, er en fantastisk opplevelse, tilbyr en vidtfavnende presentasjon av Cage og et utvalg av de kunstnerne han inspirerte. Det er snakk om et par hundre verk – av Cage, Marcel Duchamp, Robert Rauschenberg, La Monte Young, Nam June Paik og Yoko Ono. Utstillingen, som er den største retrospektive utstillingen viet John Cage i internasjonal sammenheng siden hans død i 1992, vil garantert få betydning for mange. Den amerikanske kuratoren Julia Robinson har lagt ned et imponerende og innsiktsfullt arbeid i oppbyggingen av utstillingen. Denne presisjonen gjenspeiler seg også i katalogteksten, hvor Cage blant annet skrives inn i en medial kontekstbevissthet. Cage representerer i hennes lesning en ekstraordinær mediestrategisk aktør som på et tidlig tidspunkt visste å skreddersy sitt budskap til de fora hans kunst skulle presenteres i, spesielt i forhold til nyere massemedier som tv. Hans diskursive metode fikk foruten musikk også uttrykk i tekst og foredrag.