Fra selveste Nasjonalbiblioteket

…. Men la oss forlate Knausgård og heller prøve å se denne debatten om forholdet mellom fiksjon og virkelighet fra et omvendt perspektiv; nemlig fra det ikke-litterære private brevet. Mandag i forrige uke åpnet kulturminister Anniken Huitfeldt en pakke med brev fra Knut Hamsun til en ung pike. Den vesle pakken var forseglet med rød lakk, og hadde ligget klausulert i Nasjonalbiblioteket i 50 år. I løpet av noen formiddagstimer fikk vi være med på en unik arkivisk arkeologi knyttet til et av de mest særegne forfatterskapene i den europeiske prosamodernismens historie. Hvem var den unge piken? Hva skrev egentlig Hamsun til henne? Og bød åpningen av pakken på noen biografiske overraskelser?

Det viste seg, ikke overraskende, at pakken inneholdt brev fra Knut Hamsun til Julie Amanda (Lulli) Lous, en ung pianolærerinne i Kristiansund Hamsun forelsket seg i vinteren 1891-92. Og selv om korrespondansen mellom dem varte lenger enn man hadde trodd, konkluderte sentrale Hamsun-biografer og Hamsun-forskere med at materialet ikke bød på store overraskelser. Men hva skjer dersom vi leser disse brevene sakte og analyserer dem slik vi ville analysert dem som litteratur?

Det mest påfallende ved brevene er hvordan de gir uttrykk for forelskelsens brann, fra dens skjelvende fødsel til dens minst like voldsomme død. I løpet av noen måneder fra julen 1891 til skjærtorsdag den 14. april 1892 erklærer Hamsun sin kjærlighet til og tar avskjed med frøken Lous med en skrivemåte som ligger tett opp til den vi kjenner fra romanene hans fra denne tiden.