Folk flest synes kanskje at produktivitet vitner om god arbeidsmoral, men i det litterære Norge er slikt en høyst tvilsom foreteelse. Selv har jeg møtt denne holdningen hos kollegaer som sjelden utgir bøker, litteraturvitere og kritikere. «Et slikt utgivelsestempo vekker en mistanke om at alt han skriver, umulig kan være like bra», skrev en anmelder om meg. Utsagnet var basert på å ha lest 1 av de rundt 30 bøkene jeg har utgitt. Her i landet står nemlig det såkalte heggelundske idealet sterkt: Ikke skriv mer enn du må. Du må ikke ofre kvalitet for kvantitet.

Men hvor kommer egentlig dette skillet mellom kvantitet og kvalitet fra? Hva er det vi skal ta oss bedre tid til? Visst skal vi ikke skrive dårlige bøker, men er det virkelig sånn at litterær kvalitet bare har med treghet og trange fødsler å gjøre? les mer: